Snille barn.

For et par dager siden gikk jeg gjennom Sandvika Storsenter, Skandinavias største kjøpesenter. Overalt grydde det av mennesker som var ute etter den perfekte julegaven til en person de er glad i, men som egentlig har alt han trenger. Jeg var selvfølgelig en av dem, på jakt etter den perfekte julegaven til min far.
Pappa, som en middelaldrende mann, og som har alt han trenger, sa han hadde et håp om å få snille barn til jul, når jeg spurte hva han ønsket seg.

Jeg er ganske sikker på at jeg var innom de fleste herrebutikkene på Sandvika Storsenter, men uten å finne en eneste gave. Jeg gikk derfor tomhendt hjemover, enda mer frustrert enn jeg var når jeg kom, nettopp fordi jeg ikke hadde en eneste anelse om hva jeg skulle kjøpe til min kjære far.
I ren fortvilelse og frustrasjon satte jeg meg foran tv-en når jeg kom hjem. Helt ut av det blå poppet min redning på tv-skjermen. Det ble nemmelig reklamert for kirkens nødhjelp, og hvordan man via denne organisasjonen kan hjelpe mennesker i nød, samtidig som man får unnagjort julehandelen. Reklamen gikk ut på at du kunne kjøpe en geit, som ville gå til en familie som kunne trenge en geit, slik at de kunne selge melk på markedet, samtidig som det ville være mulig å bruke geitemelken en av familiens næringskilder.

Derfor bestemte jeg meg for at i stedet for å gi pappa en unyttig gave, han forhåpentligvis vil bli glad for, men antageligvis ikke vil bruke, skulle jeg gi han en geit. Og i grunn og bunn får han det han ønsket seg; snille barn som gir en fattig familie i Afrika en geit som kommer til å hjelpe dem i fremtiden.